Størst tekst Større tekst Normal tekst

Må klimatiltak være dyre og ha liten effekt for å være moralsk forsvarlige?

Relaterte saker

Gjelstens båt kan bli stoppet

- Feigt av statsministeren

Økt bensinpris ingen effekt

Sats på bil, Jens

(NA24-KOMMENTAR): Forleden dag skrev jeg om det merkelige hatet mot kjøp av klimakvoter blant mange miljøvernere.

Tirsdagens leder i Klassekampen er et godt eksempel. Kvotekjøp i utlandet er «avlat» og moralsk galt. Kuttene må i hovedsak tas i Norge.

Det litt komiske er at avisen dagen før hadde en lederartikkel som illustrerte problemene som oppstår når moralen skal omsettes til praktisk politikk.

Utgangspunktet er at Steinar Lem i Framtiden i våre hender har foreslått at bensinprisen i Norge burde være 18, 20 eller endog 25 kroner for å kutte bilbruken.

Men se det er Klassekampen uenig i, for det vil gå ut over distriktene. Man er altså mot kvotehandel, men også mot alternativene når de blir konkretisert.

Hvem skal ta regningen?
Alle tiltak for vesentlige og kortsiktige CO2-kutt i Norge vil enten påføre enkeltgrupper betydelige velferdskutt eller koste staten dyrt.

Bensin er et godt eksempel. Norge er et langstrakt og spredt befolket land, samtidig som bensin og bilkjøp allerede er belagt med svært høye avgifter i Norge, mye høyere enn det som er rimelig basert på CO2-utslipp (men som man godt kan argumentere for ut fra andre hensyn). En kraftig heving av bensinprisen vil utvilsomt svi for mange (i alle fall hvis man ikke samtidig gjør det mye billigere å kjøpe og eie bil).

Mange andre tiltak vil på samme vis ha klare tapere, for eksempel kraftig økt elavgift, strengere krav til utslipp fra landbruket eller slutt på subsidiert kraft og avgiftsfritak for kraftkrevende industri.

Spørsmålet er om disse veiene er politisk farbare. Selv om folk sier de er villige til å endre atferd for å redde miljøet, er det slett ikke sikkert de faktisk mener det hvis jobben, bilen, sydenferien eller boligstandarden må ofres.

Staten betaler
Derfor ender det nok med at regningen sendes til våre etterkommere ved at staten bruker av oljeformuen.

Det kan skje i form av blant annet subsidier til gasskraft med CO2-rensing, som sannsynligvis vil gi en kostnad pr. tonn CO2 på mellom 500 og 1000 kroner. Dette er noe av det dyreste man kan foreta seg for å kutte CO2-utslipp. Det finnes rensetiltak som koster rundt en hundredel av dette.

Et kvotesystem, eller en global klimaavgift, har potensial til å sørge for at disse tiltakene blir gjennomført før de dyre prestisjeprosjektene. Hva er galt med å få størst mulig kutt for pengene?

Hva er avlat?
Kvotemotstanderne ynder å kalle kvotehandel for «avlat», og kritiserer med rette dagens kvotesystemer for å være for romslige og dessuten ikke verdensomspennende. Men disse innvendingene kan man jo gjøre noe med.

Er det ikke mye mer treffende å snakke om avlat hvis man bruker noen milliarder årlig fra oljefondet på tiltak som er så dyre at de neppe blir gjennomført utenfor Norge? Spesielt hvis det skjer samtidig som et land som Kina ukentlig åpner nye, store og forurensende kullkraftverk som slipper ut uendelig mye mer CO2 enn norske gasskraftverk?

Det kan vel ikke være slik at den moralske målestokken for klimatiltak er at de er dyrest mulig?

Are Slettan er tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet daglige kommentarartikler. Her kan du lese de siste kommentarene:

Forby, forby!
Merkelig kvotehat
Renten biter
De fæle økonomene
Nei til sosialistfilter
Forbuds-Giske mot strømmen
Hvor skal rekordbørsen?
Sverige vil fjerne landbruksstøtten
Bør Gjedrem bremses?
Pengeflom til u-land