• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

(NA24-KOMMENTAR): Sosiologen Jan Fredrik Hovden har skrevet en doktorgradsavhandling om journaliststanden og er av den oppfatning at journalistene har sitt eget makthierarki. På toppen sitter sjefredaktører, kommentatorer i de nasjonale medier og journalister som har vunnet priser eller som har sentrale verv. Og de er seg selv nok, mener sosiologen.

Dag Solberg savner samfunnsmessig og ideologisk forståelse innen journalistikken.

Reaksjonene i mediemiljøet er fullstendig forutsigbare.

Ingen sier seg enig.

Sosiologen unner seg følgende kraftsalve i et intervju med Bergens Tidende:

– I journalistenes hierarki fremstår generalsekretæren for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, mer i retning av en biskop, som tolker av den «rette lære» og de hellige skriftene, spesielt Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Tåler ikke kritikk
Presseforbundets utmerkete generalsekretær hadde vel mer trengt en hårklipp enn en leksjon i hva han skal mene og si. For det siste klarer han utmerket. Men Jan Fredrik Hovden pirker borti noe som er langt mer interessant:

Journalister tåler ikke kritikk.

Dette vet jeg utmerket godt gjennom tredve år i faget, og jeg skal ikke påberope meg å være annerledes enn mine yrkessøstre og –brødre. Der vi forlanger total åpenhet fra alle maktpersoner i offentlig og privat sektor, framstår vi selv som stumme østers når det gjelder å si noe som helst om egen virksomhet.

– Pressefolk bør ha seg bevisst at vi i dag er en del av eliten, sier Kokkvold i samme åndedrag.

Det verste er at mannen har rett. Førende journalister er i stadig mer utakt med folk flest. Og omgås makteliten på en helt annen måte enn før. Alt som resultat av det alle har hilset velkommen: Pressens uavhengighet av partier og organisasjoner.

Manglende ideologi
De av oss som har vært innom partipressen savner selvsagt ikke de gamle koryfeene som ringte redaktøren og forlangte å bli intervjuet om dette og hint.

Men det hender jeg savner større tilstedeværelse av samfunnsmessig og ideologisk forståelse innen journalistikken. Nostalgi, sier noen. Sikkert riktig nok, men hvorfor vi skal følge ”strømdrag og vær og vind” som Alf Prøysen skrev, har jeg ikke helt forstått. Eller som kollega Halvard C. Hanssen skrev for noen år siden, forhåpentligvis noenlunde korrekt gjengitt: ”Når redaktører snakker om ytringsfrihet og advokater snakker om rettssikkerhet, er det på tide at horene snakker om kjærlighet.”

Framfor alt har ”journalismen” blitt den rådende ideologi i dette yrket. Journalister intervjuer i økende grad hverandre, ikke minst fordi journalister er blitt underholdningsartister i etermediene.

Jeg tror sosiolog Hovden langt på vei har rett i at journalister skriver stadig mer for hverandre. I hvert fall omgås de hverandre mer enn noensinne.

Og ikke minst utgjør de en tiltagende ”innekultur” sammen med makteliten her til lands. Det gamle utsagnet om at journalister skal dø venneløse, er for lengst latterliggjort. Men det burde jo holde å menge seg med befolkningen for øvrig og ikke eliten.

Hvor dette tidevannsskillet oppsto, skal ikke denne rapportør har bastante meninger om. Men jeg er overbevist om at lønnseksplosjonen på 80-tallet hadde sitt å si. Samt at hele yrkesstanden gradvis ble mindre interessert i å sette dagsorden.

Men at journalister flest vegrer seg for å uttale seg offentlig om egen og arbeidsgivers virksomhet, kan lettere forklares gjennom en novelle Roald Dahl skrev for en generasjon siden. En ensom mann kurtiserer en fattig iskremselgerske i en kinosal. Etter å ha fisket ut hele historien om hennes families kamp for tilværelsen, tilbyr han seg ikke bare å kjøpe en is til seg selv, men også en til henne: - Nei takk, sier hun. - Jeg har sett hvordan de lages.

Dag Solberg er frilansjournalist og spaltist i NA24.