Gå til hovedmeny Gå til hovedinnhold
Fredrik Reinfeldt er påtroppende statsminister i Sverige og har skjønt at politikernes rolle er å gi lover og retningslinjer, ikke driver kommersielle virksomheter.
Foto: OleBerthelsen
( TV 2 Nettavisen )
Regjeringsskiftet i Sverige burde være en glimrende anledning til å privatisere SAS. Hvis det ikke var for Norge - «den siste Sovjet-staten».
(NA24-KOMMENTAR): Den påtroppende borgerlige regjeringen i Sverige har gjort det klart at den vil selge statlige eierandeler i flere selskaper, blant disse SAS.
SAS har lenge vært børsnotert og drevet som et kommersielt selskap, men halve selskapet er fortsatt statlig eid av Sverige, Danmark og Norge. Sverige eier 21,4 prosent, Norge og Danmark 14,3 prosent hver.
Det statlige eierskapet har etter alt å dømme vært en ulykke for SAS. Mange kommersielle avgjørelser har utartet til landskamper, hvor både politikere, fagbevegelsen og ledelsen i de enkelte landene har satt nasjonale interesser over selskapets ve og vel. Streiker og beinharde motsetninger har resultert.
- De statlige eierne motarbeider SAS, og de har dessuten vanskelig for å kombinere sine roller som lovgivere og eiere, sukket Jørgen Lindegaard da han tidligere i år trakk seg fra toppjobben i SAS.

Ikke første gang
En full privatisering av SAS har vært
diskutert før. For fire år siden var både den danske og den norske
regjeringen på gli. Men da varslet sosialdemokratene i Sverige at de ville
kjøpe opp aksjene, og landskampen var i gang igjen.
Det er nettopp dette som også kan stanse et nedsalg nå, men med Norge i rollen som bremsekloss.
Danskene har gitt uttrykk for at de vil selge hvis svenskene gjør det. Men den rødgrønne regjeringen i Norge har jo gjort det klart at den heller vil øke enn minske det statlige eierskapet i norsk næringsliv. De første reaksjonene fra regjeringen i Norge har da også bekreftet at man ikke ser for seg å selge SAS-aksjene.
Det kan føre til at heller ikke Sverige og Danmark selger sine aksjer. De ser nok gjerne et privateid flyselskap, men et SAS som styres av politikerne i Europas siste Sovjet-stat blir nok for drøyt. Det var i 1999 Sveriges næringsminister Bjørn Rosenberg, som trodde en mikrofon var slått av, kom med følgende salve: - Nordmennene er jo egentlig den siste Sovjet-staten. De er så utrolig nasjonalistiske. Alt er politikk.
Kan bli stillstand
Dermed kan det ende med status quo for
eiersituasjonen i SAS. Men hvis svenskene og danskene faktisk skulle selge
aksjene sine, vil den norske regjeringen stå overfor et dillemma. For hvis
den mener alvor med sine ord om aktivt eierskap, bør den kjøpe seg opp til
en reell maktposisjon i SAS. Men da vil regjeringen også i mye større grad
enn i dag bli stilt til ansvar for alt flyselskapet gjør, og det er ikke
nødvendigvis fristende.
I en fersk profilundesøkelse utført av MMI konkurrerte klarte SAS å besette to av jumboplassene, med SAS Braathens og SAS-konsernet - bare utfordret av Avinor og Gilde.
Uansett om man gjerne vil ha statlig eierskap, er det nok en del i den norske regjeringen som lurer på hvordan det vil slå ut hvis man tar en aktiv eierrolle i SAS og så får en ny runde med streik, bråk og rasende passasjerer, for eksempel i forkant av et valg.
Men denne skepsisen er neppe sterk nok til at regjeringen tar det riktige skrittet og konsentrerer luftfartspolitikken om å sikre best mulig tjenester for norske forbrukere, og lar SAS drive sin virksomhet på egenhånd uten statlig innblanding.
Are Slettan er tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon og redaktør for iMarkedet.no. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet kommentarartikler. Her kan du lese de siste dagenes kommentarer:
Hurra for jobbkutt!
Sekstimersillusjonen
Dette bør oljefondet eie
Løp
når du hører sauebjelle
Osama
bin Fiasko
Kastrert av Valla
Fortjent
innsidesmell
Europas viktigste politiker
Forskning eller politikk?
Riktig
diagnose, tvilsom behandling
Stalin på
jordet
Fremmedfrykt i næringslivet
Gjedrems gradestokk
Guru
med grums i glasskula
Alt var bedre før
Kraftsosialister
i forbrukerforkledning
Privatiser Posten
Det evige eksportmaset
Het
sommer i Italia
Bill Clintons «tough
love»