Det ropes på statlig oppkjøp i Aker Yards. Men politikere og skipsverft har ingen god forhistorie.

(NA24-KOMMENTAR): Før helgen ble det klart at Kjell Inge Røkkes Aker ASA kvitter seg med sine siste 40,1 prosent i skipsverftsgruppen Aker Yards. Dette skjer etter et salg på drøyt 10 prosent i januar.

NA24 - din næringslivsavis

Ikke før er salget kjent, så er den ene etter den andre på banen og mener staten burde kjøpt seg opp i Aker Yards. LO vil ha statlig oppkjøp. Det samme vil Senterpartiet og Fremskrittspartiet .

Gjennomgangsmelodien er hensynet til norske arbeidsplasser.

For politikere som trekker frem norske arbeidsplasser, er det imidlertid verdt å merke seg at mindre enn en tidel av Aker Yards 20.000 ansatte er i Norge.

En god kombinasjon?
Men viktigere er det å spørre seg om hvorfor norske politikere skulle være spesielt flinke til å styre skipsverft. Dette er en bransje med knallhard internasjonal konkurranse, og en bransje som ikke er knyttet til Norge på samme måte som for eksempel vannkraft, olje og gass er.

En ganske uoriginal spådom er at vellykkede skipsverft i Vesten i stor grad vil outsource de enkleste produksjonsprosessene til lavkostnadsland i årene fremover. En like lite original spådom er at bransjen vil fortsette å svinge kraftig. Det vil være år med jubel og fulle ordrebøker, som nå. Det vil også være år da man står overfor nedbemanning og vanskelige valg.

Hvor gode vil politikerne da være som bedriftseiere? Hvor gode vil de være til å outsource produksjon når det er bedriftsøkonomisk riktig? Hvor gode vil de være til å kutte bemanningen når det er nødvendig?

Har prøvd før
Det siste har vi faktisk en viss erfaring med. Siste høst ble det satt sluttstrek for skipseksportkampanjen, en monumental fiasko innen norsk nærings- og utviklingspolitikk.

Utgangspunktet var at norske skipsverft på midten av 1970-tallet slet med tomme ordrebøker, slik bransjen med ujevne mellomrom gjør. Arbeidsplassene stod i fare.

Den gang lot ikke politikerne seg be to ganger når det var mulighet til å drive aktiv næringspolitikk, uansett om staten var eier eller ikke. Man kokte sammen en plan som i grove trekk gikk ut på at norske statsgarantier og finansieringsordninger sørget for at det ble bestilt skip fra fattige land hos norske skipsverft.

Det endte i total fiasko, og milliardregningen havnet som sur gjeld i fattige mottakerland og etter hvert som gjeldsettergivelse fra Norge. Det var dette regjeringen sist høst gjorde seg ferdig med gjennom en gjeldsettergivelse. Bistandsminister Erik Solheim betegnet politikken som «feilslått». Hans forgjenger, Hilde Frafjord Johnson, gikk lenger og brukte uttrykket «en skamplett på norsk bistandshistorie».

Støttetiltak
Det hele hadde opprinnelig et skinn av utviklingshjelp, men da Brundtland-regjeringen oppsummerte skipseksportkampanjen på slutten av 1980-tallet ble den betegnet som et ensidig støttetiltak for norsk verftsindustri.

Dette er bare ett eksempel, men i det hele tatt har verftsindustrien vært preget av at politikerne i liten grad klarer å motstå rop om hjelp når arbeidsplassene står i fare. Det blir neppe lettere å håndtere presset om verftsstøtte i neste bølgedal hvis man også sitter som eier.

Med denne forhistorien: Er det egentlig noen grunn til å tro at norske politikere er spesielt velegnet til å ta strategiske beslutninger for skipsverft? Hvis ikke, hvorfor skal staten være eier?

Are Slettan er tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet daglige kommentarartikler. Her kan du lese de siste kommentarene:

Hårklipp på mandag
Rabiat høyrepolitikk eller norsk sosialdemokrati?
Tull med toll på tøy
Verdensmester i eiendomsrett
Ikke helt sant om heltid
Valla uten selvinnsikt
Pressens losjevesen
Vil vi ha kvinnelige toppsjefer?
Barnelærdom om barnehager
Gratis lunsj i årevis
Latterlige journalister