Opsjonsordninger har sine svakheter, men kritikerne overser glatt at alternativene ikke nødvendigvis er så gode heller.

(NA24-KOMMENTAR): Opsjonssaken er, som jeg skrev i går, en perfekt sak for en venstreside som ellers sliter med å konkretisere sin nå så berømte «aktive næringspolitikk».

I all viraken er det lite snakk om hva alternativene blir når det nå synes klart at den rødgrønne regjeringen vil ha bort opsjoner i selskaper hvor staten har eierkontroll.

Slik jeg ser det er de tre hovedalternativene: lavere total avlønning, høyere fast lønn eller andre incentivordninger.

Den radikale løsningen
Den første, mindre penger, er helt klart den foretrukne løsningen litt ute på venstresiden. Der vil man rett og slett at sjefene skal tjene mye mindre. Det synes jeg er et greit standpunkt hvis man samtidig går inn for en markant endring av hele samfunnet i sosialistisk retning.

Gjør man ikke det, er dette problematisk. Allerede nå er norske topplederne lavt lønnet i forhold til kolleger i utlandet. Og de tjener ikke spesielt godt i forhold til norske advokater, aksjemeglere og andre frie yrker – i alle fall ikke når man ser lønnen i forhold til ansvar og belastning. Det blir også vanskelig for norske storselskaper, som blir stadig mer internasjonale, å rekruttere dyktige lokale ledere i utlandet hvis den norske lønnsstigen kommer enda mer ut av takt med resten av verden.

Den andre løsningen, en høyere fast lønn, anser jeg som svært uheldig. Selv om aksjekursen er utsatt for støy og tilfeldigheter, og langt fra er noe perfekt mål på ledelsens dyktighet og resultater, er den bedre enn ikke noe mål.

Andre incentiver
Den tredje løsningen, andre incentiver, kan ha noe for seg. Trolig vil man i fremtiden se mer sammensatte incentivordninger, hvor opsjoner bare er ett element. Men samtidig er alternativene til opsjoner ikke så problemfrie heller. Det vet alle som har forsøkt å utarbeide provisjonsordninger for selgere.

La oss ta et eksempel. Dagsavisen har utrettelig svingt pisken over opsjoner som incentivordning. Mandag hadde avisen en kommentar hvor det ble lansert alternative kriterier som heller burde legges til grunn for en bonusordning. Disse er: evnen til å skape arbeidsplasser, få ned sykefravær, styrke arbeidet med helse, miljø og sikkerhet, rekruttere og beholde et mangfold av mennesker i ledende stillinger, blant annet kvinner.

Dette er et elendig utgangpunkt for et incentivsystem. Den viktigste forskjellen på de nevnte målene og en økt aksjekurs er at disse målene er svært enkle å oppnå uten dyktighet, uten prioritering og uten konflikter.

I motsetning til hva opsjonskritikerne åpenbart tror, kan ikke lederne i store bedrifter trylle frem en vesentlig høyere aksjekurs flere år frem i tid. Men Dagsavisens mål vil en kynisk og grisk toppsjef nå uten problemer. Her forutsetter vi – som opsjonskritikerne åpenbart gjør – at topplederne i Norges største bedrifter har egen vinning som hovedmål for sin bedriftsledelse.

I praksis
La oss si at en kynisk konsernsjef fikk et incentivsystem som skissert over. Her er noe av det han eller hun kunne gjøre for å bli rik:

Skape arbeidsplasser: Enkelt. La være å legge ned ulønnsomme arbeidsplasser. Gjennomfør nye investeringer med tvilsom lønnsomhet. Glem produktivitet. Glem investeringer i ny teknologi. Hele folket i arbeid - her blir det bonus!

Få ned sykefravær: Også enkelt. Gi rause sluttpakker til arbeidstagere som har høyt sykefravær. Overtal nølerne. For dem som er igjen kan man prioritere kos og kakefester, for lønnsomheten er ikke lenger viktig.

Rekruttere og beholde mangfold i ledelsen, deriblant kvinner: Enkelt. Både kvinner, homser, muslimer og alle verdens hudfarger er selvsagt velkomne så lenge mangfoldet utløser bonus.

Styrke arbeidet med helse, miljø og sikkerhet. Ikke fullt så enkelt, for her er standarden i store norske bedrifter gjennomgående god. Men vår konsernsjef ville kjøre på med prosjekter, konsulenter og masse penger, og legge spesielt vekt på å nå de spesifikke målene som utløser bonus. Det ville sikkert lykkes.

Disse forslagene går fra det håpløse (skape arbeidsplasser) til noe som kan være fornuftig hvis det også balanseres med krav om lønnsomhet eller kursutvikling (helse, miljø og sikkerhet).

Men alt i alt vil resultatet av dette systemet bli et selskap med flere ansatte, men færre ansatte med dårlig helse, noe bedre helse, miljø og sikkerhet, og mer mangfold i ledelsen, men samtidig med mye dårligere lønnsomhet og ødelagt tiltro i finansmarkedene.

På kort sikt vil en slik utvikling i de viktigste selskapene koste den norske staten miliarder i form av lavere aksjekurser. På lengre sikt vil den svekkede verdiskapningen gå ut over skatteinntektene og velstandsutviklingen i Norge. Men toppsjefene kan smile bredt.

Are Slettan er tidligere leder for TV 2 Nettavisens økonomiseksjon og redaktør for iMarkedet.no. Han jobber nå for NA24 fra Houston, USA, og skriver blant annet kommentarartikler. Her kan du lese de siste dagenes kommentarer:

Mye skrik og lite ull
Er gutter teite?
Bukken og melkespannet
Elefanten på sykestuen
It’s not the economy, stupid
Økonomisk vås fra raddiser
Penger er ikke alt
Sosial dumping?
Ti utrolige år
Kampen for dyre flyreiser